tre turer og hundre kanelboller seinere..

Da har altså friluftspersonene i oss igjen fått lufta seg litt.

Etter rideturen(på tre timer...) har vi vært på sykkeltur og topptur.

Sykkelturen gikk til Mangarano som er en spedalsk landsby et lite stykke utenfor Antsirabe.
Vi leide oss sykler og syklet i 1 og en halv time med Anna som guide, en av misjonærene her på tunet. Dette er en landsby som ligger veldig avsides litt oppe i fjellet. De eneste som bor her er spedalske og familiene deres. Mangarano ble bygget opp med mye hjelp av norske misjonærer, og det kan ha vært opp i mot 30 000 spedalske innom i løpet av årene.
Nå bor det 26 spedalske der som tok oss svært godt imot da vi kom. De var utrolig takknemlige for at vi kom på besøk "helt opp i alt gresset". De takket Gud for at vi kom og kalte oss fedre og mødre, for det er slik de føler det for nordmenn etter alt misjonærene har gjort. De sang en sang for oss også sang vi tre sanger for de. Veldig sterkt møte!

Fire av de spedalske som møtte oss med tidenes humør til tross for situasjonen.

Forrige lørdag var vi på topptur til Ibity sammen med familien Rønningen.
Flott tur, flott utsikt, flott grotte, flott guide, flotte skorpioner og flott badested.

På søndag tok vi(Karen og HaSof) med oss fem av de eldste jentene på døveskolen hjem til leiligheten vår. Vi lærte dem å bake kanelboller(noe de tilfeldigvis fikk i oppgave å lage på eksamen neste dag), viste dem bilder fra døveskolen og Norge og spilte domino og ligretto(slow version). Jentene er nesten aldri utenfor porten så det var utrolig å se hvor mye de satte pris på det! Etterpå tok vi med oss 100 kanelboller til døveskolen og gav til alle jentene. Stillheten og smattingen da de fikk hver sin bolle sa mer enn tusen ord.

Våre døve venner f.v.: Aimee, Mariella, Rinah, Miantra og Anne Marie.

Her ser de på norsk natur(snø) med nysgjerrige øyne.

I dag var Hannes siste dag på døveskolen. Dette ble tydelig markert med tilstedeværelse av samtlige elever, lærere og ansatte. Hanne fikk en vakker takketale av rektor og to håndsydde duker som gave. Hun holdt også en liten tale på sparket på engelsk og tegnespråk, foran de 250 fremmøtte. Det ble litt sipping og Hanne, Karen og noen av jentene felte noen tårer.
Lederen på internatet ville veldig gjerne gi en gave og endte opp med å gi en hjemmelaget veske og en pose løk. Veldig søt dame!

Vi har printet ut bilder til alle de hundre jentene, og skrev dette bakpå hvert enkelt.

Det står på gassisk og hvis du vil ha en oversettelse er det bare å sende en mail.

I morgen reiser vi til Antananarivo alle sammen for å si adjø til HaSof, Helle og Sigbi.
Alt for denne gang. Takk for oss.