Jentene!

Her er bilde av alle jentene på døveskolen: (f.v.)

(Hasof, hjelp meg med de jeg ikke husker)

 Saholy, Ely, Hasina, Manda, Angelina, Alcira, Tsilavina,
Victorienne, Jenny, Rinaldine, Noella, Estephane

 Stephanie, Sahoby, Patricia, Amieé, Baotody, 

Santatra, Onja, Satraka, Sitraka, Meltine

 Hery, Haingo, Julianne, Imenja, Avotra, 

Zanasoa, ???, Marline, Rosette, Oly

 Dalida, Irene, Valisoa, Fenosoa, ???, Miantra, 

Kennie, Nova(foran), Iako, Meva, Rinah, Onja

 Claudine, Caroline, Miora, Baoedasoa, Elinah, Rina

 Safidy, Mariella, Anne Marie, Rova, Dinasoa, 

Irené, Avosoa, Solange, Melanie

 Sitraka, Sandrine, Violeta, Clariette, Madame Zety, Fara, ??, Bakoly, 

Bienveng, Uncillance, Maholy, Olivia, Sonya, Vavi, Hanitra

 Victorienne, Madame Odette, Elitsy, Augustine, 

Vivanne, Yvonne, Niry, Emma, Harisoa

 Madame Odette, Hasof, Madame Zety, Karen, Madame Rosette

 Hortense, Ventso, Ravo, Voary, Zelia, Ida, Noeline, ??? 

 Mamitina, Stephanie, Zosy, Julie, Narindra

Melanie, Famonjena, Rosela, Bako, Fanja

tre turer og hundre kanelboller seinere..

Da har altså friluftspersonene i oss igjen fått lufta seg litt.

Etter rideturen(på tre timer...) har vi vært på sykkeltur og topptur.

Sykkelturen gikk til Mangarano som er en spedalsk landsby et lite stykke utenfor Antsirabe.
Vi leide oss sykler og syklet i 1 og en halv time med Anna som guide, en av misjonærene her på tunet. Dette er en landsby som ligger veldig avsides litt oppe i fjellet. De eneste som bor her er spedalske og familiene deres. Mangarano ble bygget opp med mye hjelp av norske misjonærer, og det kan ha vært opp i mot 30 000 spedalske innom i løpet av årene.
Nå bor det 26 spedalske der som tok oss svært godt imot da vi kom. De var utrolig takknemlige for at vi kom på besøk "helt opp i alt gresset". De takket Gud for at vi kom og kalte oss fedre og mødre, for det er slik de føler det for nordmenn etter alt misjonærene har gjort. De sang en sang for oss også sang vi tre sanger for de. Veldig sterkt møte!

Fire av de spedalske som møtte oss med tidenes humør til tross for situasjonen.

Forrige lørdag var vi på topptur til Ibity sammen med familien Rønningen.
Flott tur, flott utsikt, flott grotte, flott guide, flotte skorpioner og flott badested.

På søndag tok vi(Karen og HaSof) med oss fem av de eldste jentene på døveskolen hjem til leiligheten vår. Vi lærte dem å bake kanelboller(noe de tilfeldigvis fikk i oppgave å lage på eksamen neste dag), viste dem bilder fra døveskolen og Norge og spilte domino og ligretto(slow version). Jentene er nesten aldri utenfor porten så det var utrolig å se hvor mye de satte pris på det! Etterpå tok vi med oss 100 kanelboller til døveskolen og gav til alle jentene. Stillheten og smattingen da de fikk hver sin bolle sa mer enn tusen ord.

Våre døve venner f.v.: Aimee, Mariella, Rinah, Miantra og Anne Marie.

Her ser de på norsk natur(snø) med nysgjerrige øyne.

I dag var Hannes siste dag på døveskolen. Dette ble tydelig markert med tilstedeværelse av samtlige elever, lærere og ansatte. Hanne fikk en vakker takketale av rektor og to håndsydde duker som gave. Hun holdt også en liten tale på sparket på engelsk og tegnespråk, foran de 250 fremmøtte. Det ble litt sipping og Hanne, Karen og noen av jentene felte noen tårer.
Lederen på internatet ville veldig gjerne gi en gave og endte opp med å gi en hjemmelaget veske og en pose løk. Veldig søt dame!

Vi har printet ut bilder til alle de hundre jentene, og skrev dette bakpå hvert enkelt.

Det står på gassisk og hvis du vil ha en oversettelse er det bare å sende en mail.

I morgen reiser vi til Antananarivo alle sammen for å si adjø til HaSof, Helle og Sigbi.
Alt for denne gang. Takk for oss.

Da har vi altså vært her i 2 mnd. Utrolig hvor fort tida går.

Her har det skjedd noen små forandringer.For dere som ikke vet det har vår kjære Hanne Sofie tenkt å reise hjemom en tur for å stå på ski. Hun reiser 23. mars, så nå må de to siste ukene nytes for fullt.Vi andre reiser videre til USA 12. april, og Hanne møter oss når vi mellomlander i Paris.

Ellers var Hanne Sofie i Tana i helgen sammen med Øytun-jentene. Vi tok taxi-prousse som var en opplevelse i seg selv. Dette er et populært framkomstmiddel i landet, som går ut på å presse mest mulig folk (minst 25) inni en liten minibuss, og ha taket lastet med bagasje minst fem meter i høyden. Setet ditt må du gjerne dele med en mann, en gris og en sekk med ris. Helgen var kjekk med marked, krokodillepark (jeg hadde en slange rundt halsen, og brøt en stooor barriere!!), og var litt turist i en ganske så vestlig by sammenlignet med Antsirabe. takk for meg.

Mens Johannes, Torgrim og Karen var her i Antsirabe, til tider uten vann(dusjkrana vår kræsja), uten strøm(sier bare Afrika) og uten gass på ovnen. Men vi klarte oss nå for det om.

På døvskolen gjør vi stort sett det samme som før. Men forrige søndag tok Torgrim med seg en gjeng av guttene ut på utflukt. Det var veldig populært, for de er jo innenfor det samme området 24/7 omtrent. Har ikke skjønt det ordentlig før nå at de faktisk bare er der innenfor muren hele tida. Vi skulle egentlig ta med noen av jentene ut på søndag, men det ble ikke noe av på grunn av at det så ut som om det skulle begynne å regne(noe det ikke gjorde). De er nemlig litt redd for regn her nede.I dag har Karen, Johannes og Torgrim vært på ridetur i 3 timer. Jadda, vi leide oss hester og guide og red(aner ikke hvordan verbet å ri bøyes) til en topp med utsikt over hele Antsirabe og litt til. Veldig gøy og litt skummelt, for det begynte å regne og da ble veien plutselig super glatt. Hover og glatt gjørmete vei er ikke den beste kombinasjonen som finnes.

Gutta på tur!

Her hjelper vi til med å lage mat sammen med jentene.
Guttene og jentene lager mat annenhver dag.

Risen må sorteres for å få ut umoden ris, småstein og diverse annet.

De som er ferdige med grunnskolen går på yrkesskole i 3 år. Jentene syr, hekler, strikker, broderer og lager mat. Vi var med i en matlagingstime sammen med ei av misjoærene. Vi lagde pizza. Veldig populært!

Som å snorkle på havets bunn

Etter en måneds "hard" jobbing, tok vi oss en liten tidagers-ferie. Reisefølget bestod av oss fire pluss Øytun-jentene Ingrid, Helle og Signe Berit. Målet var Vestkysten og kystlandsbyen Ifaty, men først skulle fjellene oppleves. På veien kjørte vi innom flere særegne steder og fikk bla. se hele prosessen hvordan man lager papir og silkesjerf. Vi kjørte i to dager før vi kom til nasjonalparken Isalo. Isalo er et nydelig fjellområde ikke så ulik Grand Canyon i USA. Vi gikk to fjellturer med utsikt over hele landskapet. Endelig fikk vi se lemurene, og tatt noen etterlengtede bad i herlige fossefall! I Isalo bodde vi i sykt fine bungaloer (luksus"telt"), og som nesten eneste gjester var oppvartningen så ekstem at vi skulle tro vi var kommet på sykehjem. Når det er sagt fikk vi faktisk lov til å smøre på syltetøyet selv. Så vidt.Etter et bra opphold på fjellet bar det av sted mot havet og Ifaty. Ifaty ligger ca en og en halv time utenfor en by som heter Touleary. Det var også vel og merke en og en halv time til nærmeste butikk som solgte noe annet enn "Salto" (kjeks), så det var langt utpå landet. Hotellet var herlig, med basseng og strand rett utfor dørkarmen. Her var vi i 3 hele dager og badet, snorklet, seilte, dykket, spilte scrabble, spiste gåselever og gammelost, kastet opp, lagde bål på stranden, spiste salto, stod i dokø, så på stjernene og nøt livet. Vi hadde for det meste fint vær, og slapp ganske billig unna syklonen som herjet på resten av øya. Deretter kjørte vi hele den lange turen tilbake til Antsirabe, vel fornøyde med nye opplevelser og 12 GB med bilder.

Helle og Hanne Sofie på papir fabrikken

 

Karen og Hanne Sofie hilser på en kameleon

"Hei, jeg er en lemur. Jeg er ikke redd for mennesker, og er veldig glad i små grønne frukter."

Turen var ikke lang og hard, men et bad på verdens mest iddyliske plass har vi allikevel fortjent

 

Hotellet vi bodde på i Isalo

Gò gutta på seiltur.

Karen nyter hav, sol, basseng og Harry Hole krim.

Slik så bungalowen vår i Ifaty ut. Qudos til papparazzi fotograf Signe Berit

Helle og Hanne Sofie i solnedgang

Bålkos på stranda, siste kvelden i Ifaty